Siste nyheter

JØRN HOEL – Tett på, hver gang!

 Enkelte artister har evnen til å levere full pakke hver gang de opptrer. Jørn Hoel er en slik artist. Med sin særegne stemme, selvironi, udødelige sanger, historie unike opptredener i ulike tv-sammenhenger har den folkekjære artisten blitt en ekte klassiker.

 Du så han på «Hver gang vi møtes» i vinter. Hvordan han bød på seg selv og sitt smittende humør, og bidro til den gode stemninga på gården, samt  fortellergleden som traff seerne hjemme i stua. Etter at han leverte et par strøkne versjoner av «Spinnvill» (Admiral P), og «Tørr ikkje se dæ igjen» (Unni Wilhelmsen), toppet han det med en rå versjon av «Superhero»( Eva & the Heartmaker). I det siste programmet ble vi også kjent mennesket bak artisten, gjennom sterke og rørende historier. Skal denne «tett på» stemningen overføres til konsertene dine?

 Ja, det ble en del sterke øyeblikk. Det er jo ofte slik med livshistoria til folk, de rører hver gang. Særlig hvis de er fortalt på en ekte måte. Enkelte minner kommer fortsatt under huden på meg, og det tror jeg publikum merker. Sangene blir dermed så utrolig mye sterkere, når man får høre storyen bak.

– Så planen er å ta med den feelingen på scenen fremover. De gangene jeg spiller i en naken solo versjon er det lettest å få til. Andre konserter gjør jeg med bandet mitt, og da er det trøkket og groovet som rår.

 

                                                            Bestilles Her

 

Det var sterkt å høre om oppveksten i Nord-Norge, om foreldrene dine og bakgrunnen for at du ble som du ble ?

De fleste har har sterke opplevelser og minner fra barndom og foreldre. For meg var pappa min aller største helt. Han kjørte store lastebiler og sang, og jeg var sammen med han hver eneste dag i oppveksten. Barnehagen min var i førersetet på trucken. Jeg var 17 år da han døde og mamma kom på banen. Hun oppmuntret meg til å spille gitar og å synge og hjalp meg frem på alle arenaer. Kjøpte meg min første gitar. Lot oss holde på hjemme med øvinger, fullt band og PA. Masse støy, men hun elsket det. Jeg hadde en veldig fin oppvekst.

I TV serien ”Hver gang vi møtes”, bølget det mellom sterke og følsomme øyeblikk, til at artistene knakk sammen i ville latterkick. Det virket som om dere hadde funnet hverandre, og at det var ekte?

 Ja det var ekte. Vi koste oss veldig i hverandres selskap. Det ble mye humor og glede, men også ekte og sterke øyeblikk. Livet er jo sånn at tårer og glede går hånd i hånd. Sånn ble også hverdagene på denne gården i Østfold. Alle fikk sin plass, og det var befriende.

Vil publikum få kjenne noe av denne stemningen i konsertsalene ?

Absolutt. Det er det jeg håper på. Jeg elsker å fortelle historier mellom låtene, improvisere og å snakke med publikum. Slik blir det nærmest en dialog mellom scenen og publikum. Det er artig når det skjer. Spontant og uventa. Det er utrolig befriende når humoren sitter løst, og man kan blande den med ren flørt. Det er godt for kropp og sjel. Jeg tror publikum opplever det som ekte og ujålete.

Og med årene så blir man kanskje tryggere på seg selv og publikum ?

Det er akkurat det ja. Ting blir mye mindre skummelt med årene. Man tørr å by på seg selv, og man er ikke så redd for «å drite seg ut» lenger, det er bare å slippe seg løs.  

Du sa på TV2 i vinter at du var skuffa over den retningen karrieren din tok etter at du ble kåret til Norges mest sexy mann ?

Er jo redd for at det skal høres ut som klaging, men jeg tror samtidig at alle skjønner at en sånn tittel ikke akkurat gir ekstra kredd som sanger og artist. Når man jobber med å finne eget uttrykk, og kanskje har en egen plan på hvordan dette skal bli, så er det ekstremt forstyrrende når andre i løpet av ett sekund, gir deg en merkelapp som putter deg på en helt annet hylle. Da har man lett for å bli værende der. Men nå er jeg fremme igjen, og jeg koser mer enn noen gang.

Var det derfor du villig ble med på «Torsdagkveld fra Nydalen», og ikke minst i Thomas Giertsen serien «Helt Perfekt». Humorprogram som raljerte med ditt image ?

Ja, det var rett og slett befriende. Jeg har en god porsjon selvironi, og det kan være godt å ha av og til. Før jeg slo gjennom som artist, drev jeg mye med både teater og humor oppe i Tromsø. Men det ble nedtonet da jeg fikk «erotika-stempelet». Jeg er jo mye mer enn et sex-symbol, blunker den blide Tromsøværingen.

Det så ut som du trivdes på «Stjernekamp», der du du boltret deg i ulike musikksjangere, og kanskje aller mest da Norge holdt pusten under din fremføring av Puccini-arien «Nessun Dorma»?

Det var et magisk øyeblikk for meg. Jeg håpte at jeg ville klare å gjennomføre, men du vet, jeg har jo ikke akkurat noen operarøst. Det er ikke sjangeren folk forbinder meg med, og jeg tror mange ble overrasket over at jeg klarte å levere. Det krevde alt jeg hadde, og er derfor det øyeblikket jeg er mest stolt av, sier Tromsøværingen med et smil.

Du har jo gjort mange ulike sjangere på platene dine, blues, soul, latino, rock n`roll og ikke minst det nære uttrykket fra «Har en drøm»- tiden. Hva liker du best? Hvor finner vi Jørn Hoel på konsertene om dagen ?

Jeg liker mye forskjellig musikk, og utforsker ulike sjangere uten å låse meg til ett bestemt lydbilde. Det kommer av seg selv, mens jeg føler ut stemninga i lokalet. Hva er det folk vil ha? På konsertene prøver jeg å binde dette sammen, det gjør konsertene variable i uttrykket, og innimellom overrasker jeg nok publikum. Det blir et kult spenn, føler jeg. Jeg kan love publikum en musikalsk helaften og noe for enhver!

Hvordan har det seg at en nordlending har så sterk lidenskap for latinorytmer ?

Jeg vokste opp med en far som hadde en Jüssi Bjørling-stemme. Hver helg var det musikere og sjøfolk hjemme hos oss. De festet, sang og spilte, og da gikk det også mye i latinorytmer. Dessuten er jo nordlendinger kjent for å ha mye sydlandsk blod i seg.

 

Og latinorytmene fungerer hos kalde Nordmenn ?   

Det funker utmerket. Nordmenn er ikke så stive som mange skal ha det til og når jeg spiller «Lost in the tango» tar det som regel helt av. Kanskje ikke så rart. Jeg lagde jo låta på en fest, og hver gang jeg spiller den, er jeg liksom tilbake på den festen igjen.

 Du er en artist midt i livet, hva betyr det for deg ?

At jeg nyter livet mer nå enn før, er mer lugn og laid-back, og forhåpentligvis litt mindre opptatt av meg selv. Jeg gjorde en selvevaluering for noen år tilbake i forbindelse med noen hjerteproblemer, og forsøkte å ta tak i de sidene ved meg selv som jeg ikke var så happy med. Det er for øvrig helt feil at man ikke kan lære en gammel hund å sitte. Det meste er mulig om man virkelig vil, og videreutvikling som menneske er jo litt av poenget med å leve, synes jeg.

 

Du spiller noen ganger med band, men ofte helt alene og. Er det ikke litt nifst å stå helt alene på scenen. Ingen musikere å skjule seg bak?

Hmm, ja…det har du rett i. Tenkte ikke på det da jeg sa ja til denne jobben, sier han med et glimt i øyet. Jeg trives med begge deler, med band er det kanskje mest rock`n roll, men alene på scenen er jeg friere, og det blir mer intimt.

I de siste årene forbinder folk deg også med mat. Særlig etter opptredener på fjernsynet i ulike matprogram, men også som skribent på trøffelhelt.no, som mange mener er en av Norges kuleste matblogger. Hvor kom denne lidenskapen for mat og vin fra?

 Du vet, livet er for kort til å spise middelmådig mat, og alt blir bedre med en god vin, gliser Jørn før han fortsetter:  

Jeg har kokkelert i mange år nå. Det startet med oppveksten min, hvor jeg fikk smaken på gode nordnorske råvarer. Senere på turné ble jeg slått av hvor mye dårlig mat man kunne få servert rundt i landet på 80-tallet. Da jeg var i studio og spilte inn platene fra denne perioden, hadde jeg en amerikansk produsent, Billy Cross, gitaristen til Bob Dylan. Han var en meget dyktig kokk, og fokuserte alltid på god mat. Han mente at man spilte bedre på en mage fylt av kvalitetsmat. Senere kjøpte jeg kokebøker, og begynte å lage mat selv. Jeg dro på kokkekurs rundt om i verden, og ble kjent med mange eksepsjonelle kokker. Og som alle gourmander vet, hører god vin med den lidenskapen.

Hvilke låter spiller du på konsertene dine?

Jeg er innom hele karrieren, og etter «Stjernekamp» og «Hver gangvi møtes», vil folk også gjerne høre blues, og det digger jeg. Å vrenge sjela gjennom stemmebåndene, og synge som om det gjaldt livet. Det er sånn blues skal gjøres, og det var med blues det begynte for min del.

 Hva er det med stemmen din? Har den alltid vært så hes ?

Ja, den har det. Men jeg syntes du skal komme på konsertene mine, så får du den fulle og hele historien om stemmen min, samtidig får du høre hva den er virkelig god for, ok?

 

Biografi:

Ubarbert – Polydor / Universal Music1982

Varme ut av is – Polydor / Universal Musi1987

Det ingen andre får – Polydor / Universal Music1988

Love will make you do things that you know is wrong – Decca / Universal Music1989

Kjærlighetens teater – Polydor / Universal Music19821991

Leapin’ Lizards – EMI 1993

Jørn Hoel’s Beste / Æ så mæ tilbake – Polydor / Universal Music19821994

Soulsville – Warner Music Norway 1995

Get together / Hoel & Albrigtsen – Warner Music Norway 1997

En blå løk – Warner Music Norway 2000

Indoor fireworks – Acapella 2001

Jørn Hoels Heteste – Warner Music 2006

På grunn av dæ – Playground 2007

Two rivers one road/ Hoel&Albrigtsen Playground 2009

Sanga for hjertet – Plekter/ Universal Music 2011