Siste nyheter

Ole  har vel aldri passet tittelen nasjonal-skald, til det har han laget for mye bråk og huskestue, gjennom førti-og-noe år som artist, poet og forfatter. “I en lang periode av livet mitt var jeg i krig med stort sett alt og alle. Det er ikke noe å skryte av”, har han sagt. “Jeg er ikke stolt av det heller, men det er for sent å angre nå”.

  Pressebilde_4_OLE.jpg

De spede tilløp til bourgeoisie og selvfornøydhet vi har hatt her i landet har Paus smekket over fingrene helt siden debuten “Der Ute - Der Inne” (1970), og oppfølgeren, den vaskeekte klassikeren “Garman” (1972).

Senere på sytti-tallet kom en serie plater der Paus ikke bare revitaliserte den middelalderske nidvisen, han foregrep også internettets umiddelbare musikk-publisering; Paus-posten ble som oftest skrevet, innspilt og utgitt på under en uke, og inneholdt stort sett besk satire og svart-humoristisk harselering med navngitte kulturpersonligheter og politikere.

En stund forsvant nesten poeten og kunstneren Ole Paus i all støyen.....

Det er et talende og ganske Pausk paradoks at Mitt Lille Land, sangen som i dag uten tvil ville blitt ropt inn fra gangen for å overta som Norges nasjonalsang dersom alle landets musikkorps skulle slumpe til å rote bort notene til Ja Vi Elsker, ble utgitt nærmest som et partsinnlegg i den mest polariserende striden i norsk samfunnsliv de siste førti årene: EU-avstemningen i 1994.

Den gangen oppfattet noen sangen som bitende ironi, men det var aldri meningen, i følge Paus selv. Og gjennom tjue års bruk har Mitt Lille Land rykket stadig nærmere side 1 i den Nasjonale Norske Sangboka.

Herr Paus fører et propert språk. Han vet å lodde arbeidsomme, protestantiske norske ord med en vekt de sjelden har i sitt daglige virke som sakprosa og småsnakk i busskøen.

Den Tøffeste Gutten I Himmelen, om redaktør Tore Olsen som omkom i bilen sin på vei hjem fra Sverige med det ferske opplaget av rock-magasinet BEAT i bagasjerommet, er en annen Paus-tekst som har vokst på seg en dypere klang enn den hadde da den kom ut. Innerst I Sjelen, som Sissel Kyrkjebø gjorde sitt kanskje fineste stykke musikk ut av, er en tredje. Engler I Sneen ble en Jonas Fjeld-klassiker og starten på et langt og fruktbart musikalsk partnerskap.

Nå legger Ole Paus opp som plate-artist, med utgivelsen av intet mindre enn et trippel-album.

Aftenpostens anmelder skriver: "Nå foreligger trippelalbumet Avslutningen, bestående av delene "Oppgjøret", "Omfavnelsen" og "Avslutningen". Det verbale er en ting, men når man som ham i tillegg besitter en meloditeft av de sjeldne og dyp forståelse for de musikalske virkemidler som skal til, da skapes noe helt spesielt.
Legg til hans musikalske vidsyn, han streifer innom, med den største selvfølgelighet, folkemusikktradisjonen, visens enklere uttrykk, jazzen, countrymusikken og bluesens særegne verden, men også andre sjanger får et besøk. Selv de mange balladene han serverer har det lille ekstra. Nå snakker vi om en fullkommen artist."

Ole Paus er nesten skummelt produktiv; det lar seg ikke gjøre, i et lusent promo-skriv, å trekke fram alt som fortjener oppmerksomhet i en over førti år lang karriere, innbefattende noen-og-tredve plateutgivelser, bøker, teater, film og en opera-libretto. Når Paus nå legger ut på turné blir det heller ikke lett å plukke et representativt tverrsnitt, men som han har demonstrert gjennom den siste sesongen av “Hver Gang Vi Møtes”, er det formidleren Ole Paus vi løser billett for å oppleve: Om det handler om konebanking i IKEA-sofa, Mærsjer og Pårsjer, om hvorvidt ting var bedre under krigen, eller mødre som er eller ikke er “ei ku”, er muligens ikke det essensielle poenget i en helaften med Ole Paus. Poenget er: Vi vil høre Ole synge.

                                                                    -Bestilles her-